Furet værbitt

Igjen har naturen reist en glede i mitt hjerte. Der er så verdifullt å se og oppdage underverket i detaljene en hver dag egentlig raser forbi uten å ense de. Hva er livet uten å glede seg over det som er, uten absolutt å selv sørge for gledene som igjen egentlig er ett slit å produsere.

Iblant kan man lure på hva som ligger bak forskjellige "fenomener".
Foreksempel kan det ligge spredt eller nokså tett med kongler rundt en telestolpe. Joda, enten er det ett ekorn eller i mitt tenkte tilfelle en hakkespett.

På bildet her ved siden av, er det nok en fugl som har vært på ferde? Kanskje vet noen hvilken fugl også?










Furua (Pinus sylvestris) er ett av de vakreste tre i Norge synes nå jeg og vi har mange her i dette land. Det som er mest fasinerende er utseende synes jeg, god å ta på, god å se på og mektig i størrelse. Bra ved og bra styrke, godt egnet til diverse møbler også på grunn av utseendet innvendig. Barken viser styrke og robusthet, den tåler litt av hvert furua.
I skriften trekkes gjerne furer frem slik:


Sal 129:3
Plogmenn har pløyd min rygg, de har trukket lange furer.

Her er det Kong David som billedgjør en tjeners offer for andres grådighet uten å reise seg for sin egen del. At plogmenn har pløyd hans rygg betyr at han har stilt seg fritt til rådighet i stillhet og ydmykhet etter deres kravfulle/ grådige behov. Utrolig mye visdom i denne teksten når man ser på hvilke verdier mennesker kan ha, målt opp mot hverandre. I dette tilfellet trekkes karakterer frem i mennesket som lar grådigheten vitne mot stormenn selv og i tjenerens karakter fremheves kjærligheten til Gud frem slik at mennesker heller skal velge å bli ydmyke tjenere med karakterer. Furua stiller seg til rådighet.., mye mere skulle her vært sagt... :)


Link til omtale av Furua på nettstedet Wikipedia.
http://no.wikipedia.org/wiki/Furu

Link til Skogeierforbundet med omtyale av Norges vegetasjonstyper.
http://www.skog.no/MODULES/skogfakta/frame1.html